Den sveitsiske hoppscenen strekker seg for tiden over tre generasjoner. Veteranen Simon Ammann har mer enn ti sesonger under beltet enn Gregor Deschwanden (33) og Killian Peier (29), som noen allerede vil beskrive som rutine. En tredje gruppe håpefulle ønsker nå også å etablere seg på høyeste nivå. Blant dem lyktes den unge Felix Trunz (18 år) og oppnådde en av de fire plassene som var reservert for sveitsiske hoppere.
Mandag middag, mens Simon Ammann sto i avgangshallen på Kloten lufthavn og sjekket inn på flyet til Norge, gjenkjente forbipasserende bare sporadisk den firedobbelte olympiske mesteren, selv om TV-kameraer antok tilstedeværelsen av en kjendis. Toggenburg-hopperen er derimot stolt over at han fortsatt kan gi intervjuer. Det var først med resultatene oppnådd ved det sveitsiske mesterskapet i begynnelsen av september og ved Summer Grands Prix at han klarte å beholde plassen i laget.
«Jeg er ikke lenger den samme som jeg var i 2010,» erklærer mannen som var den beste skihopperen i verden, og snakker om potensialet sitt, «men når jeg er i starten, er jeg fortsatt den samme konkurrenten .» Han ønsker å jevnlig hoppe inn i poengene igjen (topp 30) eller til og med plassere seg blant topp 10. Sist vinter startet bra med fem rangeringer blant topp 30. Ikke mye gikk bra etter det. Men Simon Ammann gir seg ikke. For ham er idrett på høyt nivå ett prosjekt blant andre.
«Jeg merker en positiv trend,» sier han. Utskiftningen av utstyr som ble gjort i løpet av sommeren ser ut til å bære frukter, og DIY-sjelen hans er fortsatt etterspurt. – Jeg har kunnet jobbe optimalt de siste ukene, sier han entusiastisk, før han fortsetter med en presentasjon om skituppenes krumning, frigjøring i flukt eller den ideelle landingsvinkelen.
Hoppflammen fortsetter å brenne hos Simon Ammann. Selv de mange andre forpliktelsene hans utsetter ham ikke. Arbeidsmengden knyttet til bedriftsøkonomistudiene han studerer ved Universitetet i St. Gallen er spesielt svært høy. – Jeg setter enda mer pris på å kunne konsentrere meg om skihopping og å ha varierte aktiviteter, understreker han.
Til tross for alt snakker han nå selv om «den siste fasen» av karrieren. Vil hun lede ham til de olympiske leker for åttende gang, i 2026 i Milan-Cortina? Mannen med fire OL-gull kan ikke svare på dette spørsmålet, og heller ikke spørsmålet om pensjonisttilværelsen som han har hørt i mer enn et tiår nå, selv med verdens beste vilje. Han kan ikke si om prestasjonen hans vil være nok til at døren til OL åpner seg igjen.
Simon Ammann har en pragmatisk tilnærming. De første verdenscuparrangementene skulle vise seg å bli avgjørende. Frem til jul er startplassen hans i verdenscupen sikret, men han kan miste den ved dårlige resultater.
For å komplisere saken har FIS innført et nytt evalueringssystem som ser ut til å stille St. Gall-veteranen på en ulempe. Parallelllandinger i stedet for telemarklandinger straffes nå strengere – tre poengfradrag i stedet for to. Et poeng som noen ganger kan avgjøre kvalifiseringen til de andre rundene, spesielt for utøvere i midten av rangeringen. Og Simon Ammann var aldri noen stylist, selv på høyden av karrieren.
